Litt filosofering omkring den historiske utviklingen fra forrige århundre og fram til i dag

Ifølge marxistisk teori skal mest mulig makt overføres til lokaldemokratiske arenaer under "proletariatets diktatur" men under kommunismen slik den har vært praktisert har myndighetene vært særdeles lite dristige og nytenkende med dette - men dette kan ha litt å gjøre med den sosialistiske tankegangen.

Under sosialismen skal alle jobbe for hverandre, og dele på alt. Dermed ender man opp i situasjonen der nasjonalstaten skal være en selvforsynt organisme der alle "organene" (fabrikker og produksjonssteder) utfyller hverandres behov - og å etablere lokaldemokrati inni en slik greie blir en stor selvmotsigelse.

I tillegg blir det ganske inneffektivt, fordi det må sitte byråkrater i hovedstaden og detljstyre og samkjøre de forskjellige grenene av produksjonen med hverandre - Sovjetunionen hadde fks et økonomisk kræsj rett etter at de startet med dette prosjektet, og på midten av 1920-tallet ga Lenin opp, og erklærte at staten kun trengte eierskapet over de store råvare-bedriftene (olje, gass, de store gruvene, skogdriften) fordi det her lå såpass store verdier at overskuddet burde gå inn i statskassa og felleskapet framfor å gå til et par enkeltpersoner som ville bli ekstremt rike. I Norge har vi litt av denne tankegangen gjennom fks Statoil, og det fungerer ganske bra - Et statlig råvareselskap kan jo selge greiene sine (trær, olje, gass, kull osv) til private selskaper som så lager produktene.

Lenins nye, og mer moderate sosialisme ble dog avskaffet da Stalin tok over - men en slik politikk vil muligens være mer forenlig med utvidet lokaldemokrati også.

En teorietiker som jeg er en ganske store fan av (Georges Sorel) hevdet forøvrig (I 1908, før Sovjetunionen og alle de andre) at den stats-sosialistiske ideen som den parlamentariske venstresiden jobber mot i praksis vil føre til nasjonalisme og konservativisme på grunn av det store fokuset på nasjonalstaten og plikt-etikk som ligger innbakt i tankegangen. Konservative partier har jo også langt på vei samme interesse som det stats-sosialistene har på dette området. Og når man først starter med den slags forsvinner all virkelig radikalisme ut av vinduet til fordel for en situasjon der det stadig pukkes på konservative greier som "å gjøre sin plikt for nasjonen", familieverdier, osv osv. I tilllegg mente Sorel at også de sosialistiske parlamentarikerne hadde tenkt over dette, og at det kun var et spørsmål om tid før de konservative og de sosialistiske slo seg sammen med hverandre, for sammen å danne en sterk allianse som vil ødelegge kapitalismen til fordel for en utvikling bakover mot føydalisme, istedenfor fremover mot "ekte" sosialisme (Marx sin teori om verdensrevolusjon, der en ny form for produksjon utvikler seg gjennom kapitalismen fordi kapitalismen gradvis bryter ned ting som nasjonalstater og konservativisme fordi kapitalistene trenger frihandel og nye markeder)

Senere skjedde jo også dette som Sorel advarte mot også delvis - mest tydelig under nasjonalsosialismen og fascismen (slik den utviklet seg utover 1930-tallet) men det har også hele veien vært tendenser til dette under sosialdemokratiet. I grunn og bunn har de konservative i Norge slitt med å være mer konservative enn sosialdemokratene, for på den måten å kunne opprettholde sin egen eksistens. Er det egentlig plass til Krf i et samfunn der kristendommen allerede er obligatorisk i undervisningen opp til videregående, og staten eier, driver og garanterer for den fortsatte eksistensen av så godt som alle landets kirker? Hvordan skal Krf klare å toppe noe sånt noe?

Sorel mente jo også det at man ikke burde stemme, fordi politikerne jevnt over forsøker å hindre framfor å foredle kapitalismen og liberalismen - både kapitalisme og liberalisme er ideer som ikke trenger veldig mye sentral regulering for å fungere, og utgjør dermed noe som politikere synes er ubehagelige. Politikernes valg i sin jakt på nye arbeidsoppgaver står dermed mellom A) Finne en eller flere minioriteter som man kan plage med pålegg og reguleringer (hijabforbudet fks) samtidig som man lar kapitalistene være i fred, eller B) Å forsøke å kaste kapitalismen til fordel for en situasjon der politikerne tar fra kapitalistene styringen over bedriftene

Både A og B er ganske destruktive greier, og dermed står streiken (og han hadde et par veldig radikale ideer om at vold mellom politi og arbeidere i løpet av store streiker var positivt fordi det øker skillet mellom makta og arbeidere) som det viktigste redskapet for å unngå å bli underbetalt - hvilket jo fort skjer når arbeidsgiverne konspirerer med hverandre for å senke lønningene. Men for at man i det hele tatt skal kunne organisere store streiker, så forutsetter dette at fagforeningene ikke er kompiser med statsministeren - hvilket var i ferd med å skje i Frankrike i 1908, og som i hvert fall er tilfellet i Norge i dag. LO-AP alliansen fører dermed til færre streiker, og dårligere arbeidsavtaler. Sorel hadde derfor stor tro på de ulovelige fagforeningene som stod utenfor de store paraplyene - fagforeninger som for det meste ble drevet av den ekte venstresiden, slik den så ut før arbeiderne fikk stemmerett på slutten av 1800-tallet, og før de brukte denne til å stemme småborgerlige og reguleringsivrige dressmennesker inn i parlamentet. Utviklingen mot sosialistiske partiet, og sosialister i parlamentet førte dermed til at arbeiderklassens kamp for bedre kår ble et sprinbrett som borgerskapet kunne bruke for å få fine stillinger, og styrke sin egen posisjon i forhold til storkapitalistene og overklassen.

Så det var situasjonen i 1908...... Og i 2009? Er det kun et spørsmål om tid før SV, FRP og KRF slår seg sammen i en mektig og autoritær-konservativ allianse? Eller klarer AP å holde på denne nisjen?

Bakgrunnen for Sorels filosoferinger var den store sosiale uroen i Frankrike på begynnelsen av forrige århundre - Da stemmeretten ble utvidet til også å gjelde menn uten eiendom hadde mange store ambisjoner for hva man kunne oppnå - og da det hele endte opp med småborgerlige dilldall-politikere av typen Kristin Halvorsen (mannlige utgaver riktignok) ble veldig mange veldig sinna.

Sorel selv var forøvrig egentlig en ingeniør, men han fant ut at han syntes det var kulere å henge med bygningsarbeiderne enn med de andre ekspertene og administratorene (småborgerlige folk som han selv) og begynte derfra sine observasjoner omkring ulovlig fagforeningsarbeid, streiker osv.

Sorel skriver egentlig ikke spesielt bra - men det er i det minste et ærlig forsøk på å ta opp en del problemstillinger som andre unngår, dumt at ikke noen andre har tatt opp tråden og videreutviklet tankene og observasjonene.

Iiik!

Kombinasjonen av alkohol og netttilgang hjemme var dårlig.....

EdruHaakon sensurerte fylle-haakon på tross av annmodninger om det omvendte....

Sorels mobbing av den parlamentariske "venstre"siden generelt, og demokratiet spesielt ble jo også mer aktuelt etter første verdenskrig, som det ikke ble gjort noe seriøst forsøk på å forhindre, men som vell de aller fleste var veldig imot.... På slutten av 1800-tallet fikk jo alle menn stemmerett, og så fikk alle damer stemmerett i årene før og etter første verdenskrig - men på tross av dette eksisterte det ingen venstreside som kunne hamle opp med krigshisserne på den kvasiliberale og konservative høyresiden. Ikke på grunn av manglende oppslutning, men på grunn av småborgerlige politikere uten vilje og inteligens.

I virkelighetens verden så er det vell fortsatt slik at all positiv forandring skjer utenfor demokratiet. I Norge har vi jo fortsatt almenn verneplikt etter omtrent hundre år med demokrati, og politikere som kaller seg "sosialdemokrater" og "liberalere" - og dette er jo ganske patetisk når man tenker nærmere etter. Menmen: Verneplikten forsvinner dersom den saboteres. I virkelighetens verden funker vell demokratiet mer slik at befolkningen blir lurt til å tro at det ligger en slags kollektiv "folkets vilje" bak politikken som blir ført - men at dette langt på vei er en illusjon.

Hva gjelder første verdenskrig, så kunne det selvfølgelig ha blitt gjort mye mer for å forhindre den. En taktikk er å lage arenaer for dialog der organisasjoner som har blitt laget for å sikre lojalitet til staten og status-quo blandt folk flest (SV, AP, LO, Frp osv) ikke får innpass - der man kan diskutere viktige saker uten deres innblanding, og på den måten muligens komme fram til mer passifistiske, anti-autoritære og selvstendige holdninger enn det aviser og TV legger opp til.

En far-fetched ide? Nope -

1) Medlemskapene i politiske partier er raskt fallende
2) Medlemskapene i LO er raskt fallende
3) Stadig færre er med i statskirken
4) Det selges færre aviser enn før

Derfor er befolkningen i dag (På tross av økende overvåkning, en trend som går i motsatt retning) mindre integrert (politikerne prater mye om integrering i samfunnet for tiden, men det er først og fremst muslimer som er målet for denne integreringen) enn det de var før, og dette muliggjør en utvikling mot et mindre autoritært, og mindre politikerstyrt samfunn - dersom det jobbes aktivt for det.

Hva gjelder streiker, så vil det uansett forekomme ganskje skjelden. For det første så må hele bransjer koordineres med hverandre for å forhindre at arbeiderne blir byttet ut, for det andre må andre må det være noe reelt å tjene på å streike (dumt hvis arbeidsgiveren går konkurs isteden) og for det tredje må fagforeningene som går ut i streik ha en diger streikekasse som de kan dele ut som lønn til de streikende. Dermed er et ganske digert apperat i sving - og dersom det på toppen av dette skal forekomme sammenstøt med politiet så forutsetter dette at 1) streiken er ulovelig og 2) at politiet gjør et forsøk på å løse den opp - og dette vil de kun gjøre dersom politikerne gir beskjed om det (Her vil nok de som hevder å representere "folket" altså partier som SV og AP være mye ivrigere på å slå ned opprør enn det den tradisjonelle høyresiden vil være). Dermed ble disse sammenstøtene som Sorel hevdet har en positiv effekt på arbeiderne svært skjeldene, selv om det nok alltid ble førstesidestoff i avisene - noe som igjen ville innspirere andre.

I dag er jo heller ikke lønn så viktig som det var på begynnelsen av forrige århundre - så Sorel er muligens noe utdatert på enkelte områder. Men hans beskrivelse av parlamentarisk (kvasi)sosialisme er av høy verdi.

Har ikke så mye peiling på dette - men jeg ser for meg at en politimann på begynnelsen av forrige århundre vanligvis var utstyrt med batong, og at dette var det viktigste våpenet.

Nå har de jo også sånne store plastskjold, vannkanoner, sånne bølge-sendere som fører til akkut hodepine, massevis av overvåkningskameraer - og verst av alt: De mest aggressive og totalitære av politikerne - SVerne - har fått mye mer makt enn det de pleide å ha, og disse har ingen respekt for ting som organisasjonsfrihet, menneskerettigheter osv osv. Altså vil ikke slossing med politiet være særlig lurt da det nok vil ende med tap ganske fort.

Arbeiderbevegelsen og Sorels forakt for det Sorel kaldte "parlamentarisk sosialisme" er like fullt intressant - da det viser at SV som politisk fenomen ALLTID har vært hatet og fryktet.

Noen venner at meg pratet om hvordan SV-ere på 1970 og 1980-tallet kom fra Oslo og opp til Nord-Norge for å sivilisere folk, få alle til å begynne å spille i korps, marsjere på nasjonaldagen, ødelegge skolevesenet og gjøre alle de andre tingene som SVere liker å gjøre, og dette var også intressant. Kan det være slik at SV kom til Nord-Norge som en kraft utenifra, på lik linje med prester og annet dritt som staten sende oppover på 1700 og 1800-tallet? I så fall har Nord-Norge hatt et privilegium, for alle andre steder kom jo denne fienden innenifra - som en hjemmedyrket kreftsvulst som det dermed var ennå vanskeligere å motarbeide.